Det å stå i kø er noe de fleste av oss opplever daglig, i en eller annen form. De færreste av oss liker det. Men det å stå i kø i butikken, på vei til jobb eller på flyplassen, er som regel en veldig kortvarig affære og helt ubetydelig - om vi setter ting i perspektiv. Marita står også i kø. En langvarig kø som for henne handler om liv og død.
Tiden renner fort for Marita, og hun trenger et nytt hjerte. Et nytt hjerte som kan banke i mange, mange år for de nærmeste, for de to små guttene hennes, og som tåler å hoppe over et slag eller to for Olav, den nybakte mannen hennes.
Kan du forestille deg hvor belastende det må være å vente på at noen skal dø, for at du skal få leve videre?
BRYLLUP PÅ RIKSHOSPITALET
I begynnelsen av juni 2016 hadde Marita og Olav en samtale med presten på Rikshospitalet i Oslo, hvor Marita på det tidspunktet var innlagt. De bestemte seg for å gifte seg og vielsen skulle finne sted allerede fredag 17. juni, i Rikshospitalet sitt eget lille kirkerom. Jeg følte meg privilegert over å bli spurt om jeg kunne fotografere denne begivenheten, men kjente på en vond klump i magen i forhold til hva som ventet meg på jobb den dagen...
Det var en deilig atmosfære der inne i det lille kirkerommet, tynne hvite lys var tent og plassert i små lysestaker på veggen og i lysgloben. Barna satt på første rad, mellom foreldrene sine. Det var noe fredfullt og godt over det å se den lille familien samlet. Vi var bare noen få mennesker tilstede og jeg opplevde dette som en av de fineste og sterkeste opplevelsene mine hittil som fotograf.
For noen år siden lå jeg selv på operasjonsbordet. Jeg skulle opereres for en hjernesvulst og tanken på at det ikke kunne gå bra var selvfølgelig innom. Jeg gjorde det tydelig for operasjonsteamet at jeg var for organdonasjon og at de rundt meg også er informert om det. Jeg ønsker å bidra til at noen andre får leve videre, når jeg selv ikke trenger kroppen min mer. Jeg har sagt JA til organdonasjon.
Har DU tatt stilling til hva som skal skje med dine organer når du ikke trenger de lenger?
Jeg oppfordrer deg til å ta deg tid til å tenke igjennom spørsmålene rundt organdonasjon. Vet du hva de rundt deg mener om dette? Om en av dine nærmeste skulle gå bort, er du da klar til å ta avgjørelsen om organene skal doneres eller ikke - om vedkommende ikke har donorkort?
ET MULIG SCENARIO:
En person blir utsatt for en ulykke, blodpropp eller hjerneblødning.
Ambulanse blir tilkalt og pasienten fraktes til sykehus. Ambulansepersonell har fokus på å redde liv – de leter ikke etter donorkortet.
Legene på sykehuset prøver å redde pasienten. Donasjon er ennå ikke aktuelt.
Legene ser at pasienten ikke kan reddes. Nå begynner de å tenke på donasjon. Dette kan skje fra noen timer til dager etter ulykkestidspunktet. Normal prosedyre betyr at pårørende kontaktes ved alvorlige innleggelser.
Pasienten dør, men sirkulasjon til organene opprettholdes med respirator.
Donorlegen spør pårørende om de kjenner avdødes holdning til donasjon, da kan donorkortet være til hjelp. Det er avdødes vilje som gjelder.
Donorteam fra Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet, blir kontaktet og kommer ut og henter organene.
Transplantasjon blir gjennomført ved landets transplantasjonssykehus, OUS, Rikshospitalet. Inntil syv mennesker kan bli reddet.
Etter en donasjon blir det en normal begravelse.
Jeg kan naturlig nok ikke gi Marita hjertet mitt, men en liten plass der inne - det har hun fått! Jeg håper at jeg med dette innlegget, kan bidra til at flere tar stilling til det viktige donorspørsmålet.
Om du ikke allerede har gjort det, kan du fylle ut ditt eget donorkort ved å trykke her:
