I store deler av mitt voksne liv har jeg tidvis drømt om hvordan det måtte være å reise alene - til andre siden av jorda kanskje, eller bare på hytta. Men hva er det som har hindret meg i å realisere denne lille drømmen? Frykt! Frykten for å miste flyet, frykten for ikke å finne frem, for å bli overfalt, frykten for ensomhet, eller når det kommer til å reise på hytta alene, frykten for mørket.
Jeg er i grunn en ganske uredd person, og lar meg sjelden stoppe av frykt. Det er det som har fascinert meg de siste årene, hvorfor i all verden tør jeg ikke dette, jeg som tør så mye annet!
I begynnelsen av 2016 laget jeg meg en liste over "fryktene mine", ting jeg har lyst til å utfordre meg selv på å gjøre - helt alene.
Reise på ferie alene (redd for ensomhet, ikke finne frem, bli overfalt, mørket)
Overnatte ute alene, i gapahuk (redd for dyr og mørket)
Dra på hytta alene (redd for mørket)
Gå på kino alene (så utrolig teit frykt :P)
Jeg tenkte jeg skulle møte noen av disse fryktene i løpet av det året... 2016 passerte, det samme gjorde 2017 og nesten hele 2018 før jeg sa til meg selv at nå skulle jeg bare gjøre det. I allefall minst en av disse tingene. Så i september 2018 bestilte jeg meg en 4 dagers tur til Færøyene. En plass jeg hadde fått øynene opp for i en episode av "Jakten på kjærligheten" for noen år siden. Jeg skulle reise helt alene og bo i en liten leilighet. Planen var å jobbe om kvelden og utforske om dagen, når det var lyst. Og for å gjøre utfordringen komplett for meg selv (ref. mørket) så valgte jeg å reise i januar! Jeg ble veldig overrasket over meg selv etterhvert som det nærmet seg avreise. Jeg bare gledet meg! Nå som jeg er hjemme i gamlelandet igjen og ser tilbake på denne opplevelsen, så rangeres den i øverste sjikte av mine beste ferieopplevelser noen sinne.
Jeg kommer tilbake til Færøyene med bilder, i et eget blogginnlegg
Men hvorfor deler jeg dette med deg?
Når jeg fotograferer voksne, både damer om menn, så får jeg veldig ofte høre at de gruer seg i forkant av fotograferingen. Noen gruer seg så mye at de er helt shaky, mens andre bare har litt sommerfugler i magen. Felles for de fleste er at det å gå til fotografen handler om å bevege seg ut av komfortsonen. Det å gjøre noe de vanligvis ikke gjør og som de kanskje føler som ubehagelig.
Jeg er opptatt av at det skal være greit å grue seg og at det skal være rom for å dele det med meg. Den største "frykten" for mange er at de ikke vet hvordan de skal stå, sitte, ha hendene, hvor de skal se, om de skal smile og om de blir fine på bilder. Den frasen jeg hører aller mest er: "Jeg er ikke fotogen!" - "Tull", sier jeg da ;)
Ved portrettfotografering veileder jeg hele tiden underveis i fotograferingen. Det er min oppgave å få deg fotogen, det er jeg som tar ansvar for hvor du skal se, ha hendene, om du skal sitte, smile, stå eller gå. Om jeg skal ta bilder fra venstre eller høyre, ovenifra eller underifra... Alt du trenger å gjøre er i grunn bare å stille opp, så fikser jeg resten! ;)
I etterkant av fotograferingen, så sier de aller fleste at de synes det var gøy og at jeg fikk de til å slappe av. Det var slettes ikke så farlig som de hadde trodd! Mange kommer tilbake til meg flere ganger, og da med en helt annen selvtillit <3 Har du en "Frykt-liste"?
Del den gjerne i kommentarfeltet :)
